Selv om jeg gikk ut av kinoen med ambivalente følelser, er Avatar en av de mest visjonære og visuelt fantasifulle filmene som har kommet de siste årene. Selv om jeg ikke føler meg helt emosjonelt tilfredsstilt, kommer den til å blende, og har allerede blendet, utallige mennesker som har stormet til kinoene for å se James Camerons siste teknologiske vidunder av en Sci-fi epos. Jeg sitter og undrer på hva jeg skal legge i det vage politiske budskapet Cameron kommer med, men så spør jeg meg selv hvor seriøst jeg egentlig skal ta filmen. Den er tross alt bare ekstremt god underholding. Eller?
--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Historien er velprøvd og velkjent. Jake Sully (Sam Worthington), en tidligere marinesoldat, blir sendt til Planeten Pandora for å fylle plassen til sin døde bror som var vitenskapsmann. På Pandora finnes nemlig et uhyre sjeldent stoff som et kommersielt firma vil ha tak i. Planeten er befolket av Na’viene, et to meter høyt, blått og katteaktig urfolk som har bygget hjemmet sitt over den største forekomsten av det verdifulle stoffet. Dr. Grace Augustine (Sigourney Weaver) utviklet prosjektet ”Avatar” som går ut på å skape kloner av Na’viene, som menneskene kan koble seg til og kontrollere mentalt. De bruker klonene til å etablere kontakt med Na’viene og lære mer om dem. Jake blir innlemmet i prosjektet fordi brorens DNA ble brukt til å skape en av klonene, og Jake er nå den eneste som er kompatibel med den. Jake får i oppdrag av Colonel Miles Quaritch (Stephen Lang) (eller ”Colonel Evil” som jeg liker å kalle ham) å spionere på Na’viene og få dem bort fra det mineralrike området. Jake legger ut på ekspedisjonen sin, møter den vakre innfødte kvinnen Neytiri (Zoe Saldana), og ting går som det må gå.
--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Du ville kanskje spurt meg hva som er velkjent med en historie som tar for seg blå kattemennesker som rir på drager og har sex med hestehalene sine. Ser man kun på selve historien er det en klassisk historie om den hvite mannen som møter en urbefolkning, blir sjarmert, ser hvor onde hans folk egentlig er og skifter side. Dette er en veldig arketypisk historie som er sterkt innprentet i spesielt vestlige menneskers sinn. Den har blitt fortalt uttallige ganger før, og kommer til å dukke opp uttallige ganger også i fremtiden.
Når det er sagt inneholder Avatar også mange scener man har sett flere ganger før og spenningskurven man har opplevd i uttallige hollywoodfilmer, komplett med vendepunktet der Neytiri og folket hennes føler seg bedratt av Jakes løgner, og man tror alt håp er ute. Men vår hvite Amerikanske mann vinner ikke bare tilbake tilliten deres innen slutten av filmen, han blir også en leder i samfunnet deres.
Jeg skal ikke dvele ved at historien er både velkjent og forutsigbar. Den fungerer, og det er alt den blir bedt om å gjøre. Den er bare et skjelett til å henge de fantastiske visjonære fantasiene på. Og for noen visjoner!
Planeten Pandora er så variert og vakker at den lett kan ta pusten fra deg. Den inneholder et mangfoldig og spennende dyreliv, og selv plantene der kan få deg til å smile og ta deg til hjertet. De vidunderlige visjonene får meg til å tenke på lekenheten til Frank Oz i ”The Dark Crystal” (En film som også vant mer på det visuelle enn på historien), og på George Lucas sin oppmerksomhet for detaljer som gjorde hans verden så levende i de første Star Wars filmene.
Jeg ble faktisk også dratt inn i filmen, selv om jeg visste at helten kom til å vinne og historien var forutsigbar. Det er ikke det at jeg slo av hjernen min, men Cameron skaper noe vakkert og fantasifullt som fanget meg og tente den barnslige følelsen av eventyr og oppdagelse. Filmen gir meg mer lyst til å gi slipp og drømme meg bort, enn å sitte igjen tilbakeholden og kritisk.
Dette fungerte ganske bra store deler av filmen, men mot slutten ble jeg dratt ut av filmen, under det store sluttoppgjøret.
Filmen forundrer meg mer og mer etter hver som jeg hører vidt forskjellig tolkninger av det politiske budskapet. Det er som sagt en klassisk historie, men for meg lå det sterke assosiasjoner til Irak-krigen, og jeg så det militære og kommersielle plottet som en kommentar på det.
Hvis filmen er en kommentar på Irak-krigen, virker det som om Cameron prøver å fortelle oss, ikke bare at Amerika burde trekke seg ut av Irak, men også at soldatene som er der er onde og umoralske monstre som fortjener å dø som mark og ormer, mens irakerne er et heltemodig folk som dør i saktefilm til dramatisk og tragisk musikk.
Jeg er klar over at tolkningene er mange og ser hull hvis hele filmen tolkes som en kommentar på Irak, men selv om jeg ser fullstendig bort fra det, blir sluttkrigen på Pandora fortsatt for sort/hvit for meg. Menneskene er irriterende idioter og stort sett mindre menneskelige enn deres computergenererte motparter. Det slo meg som særdeles utilfredsstillende når helten vår sloss med hovedskurken på slutten, som er ond og kompromissløs bare fordi plottet forlanger at han skal være det.
Jeg er klar over at Imperiet i Star Wars ikke var spesielt mye mer nyanserte, men de hadde i alle fall en viss sjarm og var mer interessante motstandere enn menneskesoldater som fortjener å dø i utgangspunktet.
Det var et punkt der Avatar kunne sluttet og faktisk rørt meg dypt. Jake står og ser på det ødelagte hjemmet til sitt nye folk og tenker ”Jeg trodde jeg var en kriger som kjempet for fred. Det er på tide å våkne opp” før skjermen går i svart. I det øyeblikket handlet det om en mann som naivt trodde at han forsvarte Frihet™ og Demokrati™, for så å oppdage den kyniske sannheten om oppdraget sitt. Det hadde for meg vært en langt mer interessant film å se, enn én der de gode vinner kampen sin simpelthen fordi de onde fortjener å tape.
ANBEFALT
Innlegg
