Avatar Anmeldelse (KEN)

Vanligvis skjønner jeg aldri hvorfor det blir så mye blest rundt storslagne ”blockbusters” fulle av pompøst effektmakeri som ellers er blottet for dybde og sjel. Man omfavner disse overflatiske filmene når de kommer ut, ser dem med stjerner i øynene og kaster vrak på dem innen året er omme og teknologien allerede har løpt ifra dem – de glemmes som en one-hit-wonder. Enkelt og greit! Trist egentlig, med tanke på hvor bortkastet det er.

James Cameron er en av de regissørene som lager svindyre filmer, der store deler av budsjettet brukes til å pumper filmene fulle av storslagne visuelle effekter så kollosale at de færreste andre har ressurser og overskudd til å plagiere dem, samtidig som han har sjel å føye til produktet; han hører med blant de store filmskaperne som har ett hjerte for gode historier kombinert med underholdningsverdi.

Hver film han lager blir på forhånd tatt i mot som en begivenhet og stilt opp mot skyhøye forventninger. Det er ikke vanskelig å forstå, og jeg er helt klart en av dem som fikk nerver bare jeg så at James Cameron var klar med en ny film. Jeg ble rett og slett grepet av hypen kan du godt si, uten å engang vite hva hans nye film gikk ut på engang. Jeg ble umiddelbart dratt inn i Avatar, en film som overgår enhver forventning, en følelse som har preget meg i oppveksten gjennom alle hans storfilmer som Terminator (1984), Aliens (1986), Terminator 2: Judgement Day (1991) og selvfølgelig Titanic (1997) – Han har alltid levert filmer som jeg har opplevd som severdige opptil flere ganger.

I Avatar har James Cameron atter tatt utgangspunkt i noe han er god på; å kjøre på med en ganske banal historie, satt til ett fascinerende fremtidsunivers i en fjern galakse. En gruppe vitenskapsmenn og marinesoldater er iferd med å kolonisere Pandora, en måne som sirkler rundt den nyoppdagede planeten Polyphemus og i utgangspunktet er de enige om samme motiv; å få tak i ett verdifullt metall som befinner seg der. Det eneste som står i veien er de innfødte; en forunderlig, storvokst stamme med blåfarget hud kalt Na’vi som lever i harmoni med naturen. Ved hjelp av å kombinere DNA fra mennesker med Na’vi-folkets har de skapt Avatarer der en gruppe frivillige, blant annet den invalide marinesoldaten Jake Sully skal infiltrere Na’vi folket og vinne deres tillit. Og hva skjer så da? Etter et møte mellom to verdener (som i grunn minner om det mellom John Smith og Pocahontas) faller Jake Sully pladask for Na’vi-prinsessen Neytiri. Et voila! Ting blir ikke mer forutsigbare enn det.

Nå har jeg ikke tenkt å sette meg fast i å snakke om at alle historier i verden er blitt fortalt før, noen flere enn andre og i alskens varianter!

Folk er i grunn forskjellige og oppfatter underholdning ulikt, men James Cameron har det jeg oppfatter som allmennvennlig fortellerglede, enten historien er banal eller ikke. Appellen i filmene hans ligger i akkuat det – også i Avatar. Fortellerstilen hans er ikke rent ulik den som George Lucas og Stephen Spielberg har, men den er så mye mer gledelig og medrivende i all sin enkelhet. Avatar er i underkant av tre timer lang, men den inneholder ikke ett eneste dødpunkt.

Forutenom at filmen er visuelt fremragende og enestående så har Cameron som vanlig med et stjernelag av skuespillere i stereotypiske, men høyst sjarmerende helteroller som jeg blir ordentlig glad i; Sam Worthington, Zoe Saldana, Michelle Rodriguez, Joel Moore og en strålende Sigourney Weaver bidrar alle med hjerte og sjel.

Jeg anser meg selv som ett voksent barn som lett lar meg trollbinde av god film, samtidig som jeg er en blasert filmtitter. Ja, jeg er kresen i forhold til banale klisjéelementer som pregløse skurker, pseudo-virkelighetsreferanser, sentimental symbolikk, forutsigbare momenter og de mest cheesy replikkene.

Men, uten å si at Avatar er en film som oppfordrer til å sette seg i kinosetet og slå av hjernen, så blir kritikeren i meg bare sittende, uten å noen gang rødme av flauhet, snarere heller frydes og la mitt evig barnlige hjerte ta innover seg fantasifull og gjennomført underholdningsverdi; for det er det det er!

STERKT ANBEFALT