The Book of Eli Anmeldelse (KEN)

Jeg synes den postapokalyptiske katastrofefilmen er et interessant begrep og den får en stadig tiljublelse for hvert tiår, nærmest som at den gjenoppdages hele tiden med nyanserte tanker om ettervirkningene av verdens undergang.

I løpet av 2000-tallet har det vært en bølge med amerikanske blockbuster-filmer av variert kvalitet om den postapokalyptiske verden der de svært få tilbakværende av rasjonelle mennesker må kjempe for å overleve kaoset (eksempelvis; 28 Days Later/I Am Legend/Doomsday) og atter gjenopprette den orden de er avhengig av.

Book Of Eli  foregår i en ikke rent utypisk postapokalyptisk verden lagt i ruiner og støv mens asken daler ned fra himmelen som snøflak; fotografimessig er det noe av det peneste og mest stemningsfulle jeg har sett på lenge! Så innser jeg omsider at jeg befinner meg i den amerikanske ørkenen (jeg velger å tro Arizona) der sandstormene raser ustanselig og alt er det reneste kaos etter at verden ble rammet av et mystisk ”lys” for over 30 år siden. Menneskeheten har jevnt over sunket ned på nivå med de versteste rovdyr og kun de sterkeste av de sterke overlever... Jada, dette er starten på noe bra, tenkte jeg.

Men så kommer håpet vandrende som en blodstørstig profet ut av ørkenen; den mystiske vagabonden Eli, i Denzel Washingtons skikkelse. Iført mørke solbriller og bevæpnet med sin enorme machete-kniv samt en mystisk bok som han beskytter med sitt liv. Når jeg sier at Eli hevder at han fått i oppgave å frelse menneskeheten av Gud selv, og at boka er ett nøkkelelement trenger jeg vel ikke å utdype hva slags bok det er snakk om? Gary Oldman i en rolle jeg altfor sjelden ser ham i om dagen, er en skruppelløs bandeleder og blant de særdeles få gjenværende beleste mennesker. Han ser Elis bok som en nøkkel til makt og trår over lik for å få kloa i den.  

Jeg kjenner regissørbrødrene Hughes best for deres skildring av Jack The Ripper-romanen From Hell, som var et vellykket bevis på at de kan lage grufull film. Book Of Eli har føyer seg pent inn i rekken av forglemmerlige filmer som begynner med følgende invitasjon: ”nå skal vi fortelle en mørk historie om hvordan menneskeheten forholder seg i tiden etter at alt er falt i grus ”, men så klarer den ikke å ta det helt ut og bestemmer seg heller for å være en platt, action-lettvekter, ispedd referanser til bibelske beretninger samt noen godt koreograferte actionsekvenser med tøffingen Denzel Washington.

Denzel er en uovervinnelig superhelt, men det er også det. Det er så absolutt en fryd å beskue de brutale kampscenene der han går berskerk med machetekniv, men så blir jeg lei av å cool-faktor uten substans. Jeg har rett og slett problemer med å tro på det! Samme hvor mye profet du er og hvor mange kuler du tåler. Har du ikke sjel er du fortapt.

Vakre Mila Kunis medvirker også som Denzels kvinnelige sidekick. Kunis er ikke en skuespillerinne jeg har noe særlig forhold til, men hun har karisma og potensial utover å være et pent fjes. Denne gangen spiller hun hjelpesløs jomfru i nød, til glede for alskens misogyne machodyrkere som denne filmen helt tydelig er laget av og for. Men jeg begriper ikke hva hun ellers gjør i filmen.

Michael Gambon og Frances de la Tour tillegger en smule komikk til historien i rollen som et stereotypisk kannibal-ektepar (ikke ulikt de skumle butikkinnehaverne i League of Gentlemen) med et tungt våpenarsenal. Bare dumt at en skuespiller av Gambons kaliber er med bare for å bli eliminert etter noen få minutters opptreden – jeg tror dog han hadde det gøy.

Book Of Eli er ikke en håpløs film; den fungerer tildels som actionfilm med en viss grad av underholdningsverdi. Filmens virkelige problemet ligger som tidligere nevnt heller i at den ikke oppfyller det den byr opp til.

 Jeg føler meg snytt der jeg sitter; skånet for all jævelskapen og sittende igjen med et platt, sentimentalt oppkok av en film, som ikke sier noe mer enn at menneskeheten er fortapt uten Guds ord.

Filmen kommer til å innkassere, med Denzel som draplaster. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det holdt lenge for meg å se barskingen gi deng med machetekniv, men så ville jeg vært en løgner.

SVAKT ANBEFALT