Anmeldelse: The Road (Fem stjerner)

Av Ken

Som mennesker fødes vi inn i et samfunn der vi har mange muligheter og hvor vi hele tiden tilpasser oss og finner vår grunn til å leve. Å leve handler om så mangt i vår verden, og det finnes like mange definisjoner på det å leve som det finnes mennesker, men det finnes kun en måte å overleve på; noe som for oss i de trygge hjem forblir en fjern tanke fordi vi ikke trenger forholde oss til det. Hva ville skje med menneskene når den verden de er vant til å leve i faller sammen; opphører å eksistere; når livet ikke lenger handler om å velge hvordan man vil leve, men å velge å overleve eller å dø?

The Road, basert på en roman av Cormac McCarthy er den siste i rekken av postapokalyptiske filmer fra det siste tiåret; en film som setter de mørkeste tanker om ettervirkningene av verdens undergang på spissen. Når jeg ser The Road sitter jeg ikke bare og føler at den gir rom for tanker; jeg føler heller at den tvinger igang tankene.

Det er en beretning om en far og en sønn som vandrer alene og kjemper for å overleve i en noe så inni helvetes deprimerende, håpløs, postapokalyptisk verden. De lever i konstant frykt for omverdenen og ytterst få av menneskene de kommer over er av den trivelige sorten.

Filmens konflikt foregår mellom de to hovepersonene: mens faren i større grad er preget av sine innstinkter, og ser andre mennesker som en potensiell trussel er sønnen mindre redd for å søke seg mot andre, og forstår at mennesker trenger hverandre for å overleve.

Jeg gikk for en tid siden og så actionfilmen Book Of Eli, som har visse likhetstrekk med The Road; den foregår i en liknende verden i etterkant av dommedag. Problemet med Book Of Eli var ikke at det var en actionfilm, men at den i utgangspunktet ga uttrykk for å ville fortelle en historie om den håpløse og forferdelige verdenssituasjonen etter apokalypsen, uten at den på noen måte våget å slippe meg under huden på noen av de malplasserte karakterene og de mange grufulle hendelsene som forekom.

Da jeg hadde sett The Road, glemte jeg ett øyeblikk nærmest at jeg hadde sett Book of Eli; jeg følte meg tilfredsstilt, som om at alle mine ønsker for en postapokalyptisk film ble innfridd.

Jeg vet, når jeg sitter med en uggen følelse i magen, med skrekkslagne øyne og istykkerslitte nerver, at jeg ser en ubehagelig bra film som klarer å trenge igjennom og røre meg på godt og vondt.

Siden The Road mer enn noe er et karakterdrama mellom særdeles få karakterer krever den mye av skuespillerne. Viggo Mortensen er ikke mye til sex-symbol her – og gud, hvor befriende det er! Bakom rufsete skjegg, dekket av flere lag med dritt som følge av at privilegier som ett ordentlig bad slett ikke er noen selvfølge i denne verden, er han mer ulekker enn en junkie fra plata på Oslo S. Han er solid i rollen som farsfigur og selv de mest mannshatende alenemødre ville tatt av seg hatten for ham i beundring og respekt.

Men den velkjente skuespilleren må pent bukke for sin unge medspiller, Kodi Smith-McPhee. Barneskuespillere utmerker seg sjeldent i mine øyne, men denne guttungen leverer en prestasjon verdig mer enn lovord. Hans speilblanke, engleaktige øyne formelig stråler under den dekkende, hvite luen. Han besitter et stort emosjonelt spekter; enten han er trist, opprørt eller istand til å glede seg over, i mine øyne noe så simpelt som en colaboks (det er så rørende at jeg ikke klarer å skyte inn en kynisk ”product-placement”-bemerkning).

Regissøren John Hillcoat leverer en vakker, sørgelig, tidvis brutal men mer enn noe gripende film der samspillet mellom far og sønn er drivkraften. Gjennom deres øyne blir jeg sittende å beskue landskapet, som er like blottet for varme og medmenneskelighet som de fleste gjenværende menneskene. Etter hvert går det opp for meg hvilket spørsmål filmen stiller innimellom all sin vondskap; i selv den mørkeste stund, er vår egen menneskelighet verd å ofre for overlevelsens skyld?

Noe som også er bemerkelsesverdig her er hvordan kjente skuespillere som Charlize Theron, Robert Duvall og Guy Pearce medvirker i ørsmå roller hvor de noen ganger er så godt sminket at det tar sin tid å gjenkjenne dem.

STERKT ANBEFALT

På en annen side...

Av Kent

Må en postapokalyptisk film absolutt være mørk og deprimerende for at den skal være bra? Det er veldig fristende å dra paraleller mellom de to siste post-apokalyptiske filmene som går på kino nå: ”The Road” og ”The Book of Eli”. Ikke minst fordi det kan se ut som om bare en av disse vidt forskjellige filmene kommer til å vises på norske kinoer. Måtte den beste vinne.

Denzels Eventyr som Eli er en til tider tullete western, tilfeldigvis satt etter dommedag, mens Viggo Mortensen og sønnen hans sliter seg gjennom gjørme, regn, terror og sykdom for å oppdage hvor vanskelig det er å rømme fra håpløsheten i en død verden.

Jeg synes ”The Book of Eli” var underholdende, men den var ikke like underholdende som den kunne ha vært hvis den hadde turt å slippe seg mer løs. Jeg vet ikke om jeg kan beskrive ”The Road” som underholdende. Den er treg, desperat og nedtrykkende. Det er ingen helter, ingen heftige slagsmål og ikke ett feel-good øyeblikk.

”Eli” har tjent over 100mill. ”Road” har ikke engang tjent inn budsjettet sitt på skarve 25mill. Folk vil tydeligvis se dommedagsfilmer, så sant man slipper å tenke på hvor fæl den fremtiden kan være.

”Road” klarer imidlertid noe ”Eli” ikke klarer: å gripe meg. Det er ikke negativt å la en film ta seg tid til å fortelle historien sin. Mange Hollywood-filmskapere har glemt hvordan man gjør det og pøser bare på med intense øyeblikk som fallet flatt i mangel av oppbygning. Kannibalscenene i ”Road” er noe av det mest intense jeg har sett på lenge, uten at det er et eneste slagsmål. Jeg orker ikke gjenta Hitchcocks sitat om bomben under bordet. Google det selv.

Folk søker seg kanskje mot overfladiske actionfilmer og gladfilmer fordi det tar tankene bort fra den grå, kjedelige hverdagen, men det må jo være utilfredsstillende å få presentert en slik falsk verden. Noen av de klokeste menneskene jeg kjenner er de som har opplevd vonde ting og lært av dem. Hva tar vi med oss fra en film om mennesker som lever i en uvirkelighet av solskinn og lykke?

Vi må tørre å kjenne på de vonde følelsene også. Film handler ikke bare om popcorn og OL i kulhet, det handler også om sannferdige øyeblikk og menneskelighet som faktisk kan berike livet ditt med noe.

I en så desperat og håpløs verden som i ”The Road” sitter man bare og håper på at karakterende i det minste skal overleve, og hvert øyeblikk av stillhet gjør at man trekker et lettelsens sukk. Den knuste meg, gjorde meg trist og nedstemt, og den fikk meg til å huske på hvor jævlig godt mitt eget liv er.

STERKT ANBEFALT