The Book of Eli Anmeldelse (KENT)

                Med pistolen innenfor lærjakken og en BFK (Big Føkkings Kniv) i en hendig slire på ryggen, strider den ukjente vandreren inn i byen. Han er dekket av støv og sot fra topp til tå etter å ha vandret i ødemarken alt for lenge. Solen har stekt huden og leppene hans til de har blitt læraktige og fulle av sprekker. Solen ville grillet øynene hans hvis han ikke hadde på seg de sorte beskyttende solbrillene.             

                Landsbyfolkene øyner ham mistroisk og retter geværene sine mot ham i frykt for at han plutselig skal trekke ut en pistol for å gjøre slutt på dem og plyndre likene deres. I denne verdenen er det bare én regel som gjelder: Overlevelse.

 

                I det som ser ut til å bli Denzel Washingtons mest innbringende film, spiller han en postapokalyptisk vandrer som har vandret i ørkenen i tretti år med en bibel under armen. Gud har talt til han og bedt ham om å reise østover og oppfylle en eller annen oppgave. Jeg ser det som helt naturlig at han har gått rundt i ørkenen i tretti år, for i ”The Book of Eli” går han fryktelig mye i saktefilm mens han ser alvorlig ut.

                På reisen østover kommer han innom en landsby der Carnegie (Gary Oldman) desperat leter etter den siste bibelen i verden. Jah, trenger jeg å skrive mer? Eli redder også Solara (Mila Kunis), hvis mor Carnegie holder i slaveri og truer på livet for å få Solara til å adlyde. Eli vil først ikke ha Solara med, men i slike filmer trengs en kvinnelig sidekick, så hun med til slutt.

                 I filmens mest minneverdige scene møter hovedpersonene Martha (Frances de la Tour ) og George (Michael Gambon), et eksentrisk eldre par med et arsenal de tydeligvis har lånt fra den Amerikanske hæren. Her blir filmen tullete og underholdende, før den igjen bestemmer seg for å prøve å være seriøs og fortsetter med sin langdryge og trøtte historie som ikke helt vet hva den egentlig vil si.

 

                Det slår meg egentlig som et godt kunststykke å gjøre en så uinteressant film interessant. Det vil si, ideen er jo i utgangspunktet ikke dårlig, jakten på den siste bibelen som finnes i verden og søken etter guds ord burde kunne inspirere en interessant historie, men måten den er bygd opp her er svakt og lite troverdig. Jeg ville trodd at en såpass veltalende og sjarmerende overbevisende mann som Gary Olman måtte da kunne finne på egne ord for å underlegge seg nye bybeboere, han har jo klart seg fint til nå, og jeg tviler på at han kan være stort verre enn de som skrev ordene for mer enn 2000 år siden.

                                Jeg har lenge vært en fan av postapokalyptiske fortellinger: I møte med total ødeleggelse og nær utryddelse, hva ville skje med menneskeheten, og viktigere: hvordan ville vi levd? Ville vi latt oss overvelde av gruppepresset og løsninger som gjør det enkelt å overleve men som senker vår moral og våre prinsipper, eller ville vi stått vi standhaftig, prinsippfast, og gått den tyngre, men mer menneskelige veien? Dette er interessante spørsmål som Book of Eli er særdeles uinteressert i.

                Filmen maler nydelige bilder av ødeleggelsen i verden og skaper en vakker stemning med aske og støv, men bortsett fra dette og den grå paletten, kunne filmen liksågodt vært en vestern om den ensomme pistolslyngeren som vandrer gjennom ørkenen. Ta bort teknologien i verden (som knapt fungerer uansett), bytt ut kannibalene med bestialske indianere og bildet er stort sett komplett. Som i den gamle vesten er alle kvinnene her ganske ubrukelige, jeg hadde ikke blitt overrasket hvis filmen hadde hatt med et can-can nummer, komplett med frynsete skjørt og lårbånd. På slutten av filmen virker det som om filmskaperne innser at de eneste kompetente menneskene i hele filmen er menn, og prøver å skyte inn noe som kan minne om feminisme, men jeg tror ikke på dem et øyeblikk.

                Post-apokalyptike can-can dansere høres faktisk kult ut.  Jeg har på følelsen av at de kunne fått en enda mer underholdende film hvis de hadde gått 100% for post-apokalyptisk eventyr, i stedet for å prøve å fortelle en kjedelig historie som fungerer dårlig, og som er veldig uklar i budskapet sitt. Nå finnes det jo mange gode filmer som ikke gir deg noe klart svar eller noen løsning på meningen bak budskapet sitt, men her er det bare fomlende fortalt på en måte som får deg til å føle at de prøver å unngå landminer både fra kritikere og tilhengere av hva religion utretter. Den største forbrytelsen er dog at det hele ikke er spesielt interessant.

                Filmen er best når den tør å ikke ta seg selv for høytidelig, for selv om det ikke alltid gir mening er det allikevel god underholdning.

ANBEFALT