Oppdatering

Oppdateringene våre er utsatt til neste uke idet vi forbereder bidragene våre til escapists tegneseriekonkuranse.
Neste uke kan dere se frem til Sherlock Holmes og Shutter Island.

Sees snarlig.

K&K

Tegneserie: The Road

THE ROAD ANMELDELSE

Anmeldelse: The Road (Fem stjerner)

Av Ken

Som mennesker fødes vi inn i et samfunn der vi har mange muligheter og hvor vi hele tiden tilpasser oss og finner vår grunn til å leve. Å leve handler om så mangt i vår verden, og det finnes like mange definisjoner på det å leve som det finnes mennesker, men det finnes kun en måte å overleve på; noe som for oss i de trygge hjem forblir en fjern tanke fordi vi ikke trenger forholde oss til det. Hva ville skje med menneskene når den verden de er vant til å leve i faller sammen; opphører å eksistere; når livet ikke lenger handler om å velge hvordan man vil leve, men å velge å overleve eller å dø?

The Road, basert på en roman av Cormac McCarthy er den siste i rekken av postapokalyptiske filmer fra det siste tiåret; en film som setter de mørkeste tanker om ettervirkningene av verdens undergang på spissen. Når jeg ser The Road sitter jeg ikke bare og føler at den gir rom for tanker; jeg føler heller at den tvinger igang tankene.

Det er en beretning om en far og en sønn som vandrer alene og kjemper for å overleve i en noe så inni helvetes deprimerende, håpløs, postapokalyptisk verden. De lever i konstant frykt for omverdenen og ytterst få av menneskene de kommer over er av den trivelige sorten.

Filmens konflikt foregår mellom de to hovepersonene: mens faren i større grad er preget av sine innstinkter, og ser andre mennesker som en potensiell trussel er sønnen mindre redd for å søke seg mot andre, og forstår at mennesker trenger hverandre for å overleve.

Jeg gikk for en tid siden og så actionfilmen Book Of Eli, som har visse likhetstrekk med The Road; den foregår i en liknende verden i etterkant av dommedag. Problemet med Book Of Eli var ikke at det var en actionfilm, men at den i utgangspunktet ga uttrykk for å ville fortelle en historie om den håpløse og forferdelige verdenssituasjonen etter apokalypsen, uten at den på noen måte våget å slippe meg under huden på noen av de malplasserte karakterene og de mange grufulle hendelsene som forekom.

Da jeg hadde sett The Road, glemte jeg ett øyeblikk nærmest at jeg hadde sett Book of Eli; jeg følte meg tilfredsstilt, som om at alle mine ønsker for en postapokalyptisk film ble innfridd.

Jeg vet, når jeg sitter med en uggen følelse i magen, med skrekkslagne øyne og istykkerslitte nerver, at jeg ser en ubehagelig bra film som klarer å trenge igjennom og røre meg på godt og vondt.

Siden The Road mer enn noe er et karakterdrama mellom særdeles få karakterer krever den mye av skuespillerne. Viggo Mortensen er ikke mye til sex-symbol her – og gud, hvor befriende det er! Bakom rufsete skjegg, dekket av flere lag med dritt som følge av at privilegier som ett ordentlig bad slett ikke er noen selvfølge i denne verden, er han mer ulekker enn en junkie fra plata på Oslo S. Han er solid i rollen som farsfigur og selv de mest mannshatende alenemødre ville tatt av seg hatten for ham i beundring og respekt.

Men den velkjente skuespilleren må pent bukke for sin unge medspiller, Kodi Smith-McPhee. Barneskuespillere utmerker seg sjeldent i mine øyne, men denne guttungen leverer en prestasjon verdig mer enn lovord. Hans speilblanke, engleaktige øyne formelig stråler under den dekkende, hvite luen. Han besitter et stort emosjonelt spekter; enten han er trist, opprørt eller istand til å glede seg over, i mine øyne noe så simpelt som en colaboks (det er så rørende at jeg ikke klarer å skyte inn en kynisk ”product-placement”-bemerkning).

Regissøren John Hillcoat leverer en vakker, sørgelig, tidvis brutal men mer enn noe gripende film der samspillet mellom far og sønn er drivkraften. Gjennom deres øyne blir jeg sittende å beskue landskapet, som er like blottet for varme og medmenneskelighet som de fleste gjenværende menneskene. Etter hvert går det opp for meg hvilket spørsmål filmen stiller innimellom all sin vondskap; i selv den mørkeste stund, er vår egen menneskelighet verd å ofre for overlevelsens skyld?

Noe som også er bemerkelsesverdig her er hvordan kjente skuespillere som Charlize Theron, Robert Duvall og Guy Pearce medvirker i ørsmå roller hvor de noen ganger er så godt sminket at det tar sin tid å gjenkjenne dem.

STERKT ANBEFALT

På en annen side...

Av Kent

Må en postapokalyptisk film absolutt være mørk og deprimerende for at den skal være bra? Det er veldig fristende å dra paraleller mellom de to siste post-apokalyptiske filmene som går på kino nå: ”The Road” og ”The Book of Eli”. Ikke minst fordi det kan se ut som om bare en av disse vidt forskjellige filmene kommer til å vises på norske kinoer. Måtte den beste vinne.

Denzels Eventyr som Eli er en til tider tullete western, tilfeldigvis satt etter dommedag, mens Viggo Mortensen og sønnen hans sliter seg gjennom gjørme, regn, terror og sykdom for å oppdage hvor vanskelig det er å rømme fra håpløsheten i en død verden.

Jeg synes ”The Book of Eli” var underholdende, men den var ikke like underholdende som den kunne ha vært hvis den hadde turt å slippe seg mer løs. Jeg vet ikke om jeg kan beskrive ”The Road” som underholdende. Den er treg, desperat og nedtrykkende. Det er ingen helter, ingen heftige slagsmål og ikke ett feel-good øyeblikk.

”Eli” har tjent over 100mill. ”Road” har ikke engang tjent inn budsjettet sitt på skarve 25mill. Folk vil tydeligvis se dommedagsfilmer, så sant man slipper å tenke på hvor fæl den fremtiden kan være.

”Road” klarer imidlertid noe ”Eli” ikke klarer: å gripe meg. Det er ikke negativt å la en film ta seg tid til å fortelle historien sin. Mange Hollywood-filmskapere har glemt hvordan man gjør det og pøser bare på med intense øyeblikk som fallet flatt i mangel av oppbygning. Kannibalscenene i ”Road” er noe av det mest intense jeg har sett på lenge, uten at det er et eneste slagsmål. Jeg orker ikke gjenta Hitchcocks sitat om bomben under bordet. Google det selv.

Folk søker seg kanskje mot overfladiske actionfilmer og gladfilmer fordi det tar tankene bort fra den grå, kjedelige hverdagen, men det må jo være utilfredsstillende å få presentert en slik falsk verden. Noen av de klokeste menneskene jeg kjenner er de som har opplevd vonde ting og lært av dem. Hva tar vi med oss fra en film om mennesker som lever i en uvirkelighet av solskinn og lykke?

Vi må tørre å kjenne på de vonde følelsene også. Film handler ikke bare om popcorn og OL i kulhet, det handler også om sannferdige øyeblikk og menneskelighet som faktisk kan berike livet ditt med noe.

I en så desperat og håpløs verden som i ”The Road” sitter man bare og håper på at karakterende i det minste skal overleve, og hvert øyeblikk av stillhet gjør at man trekker et lettelsens sukk. Den knuste meg, gjorde meg trist og nedstemt, og den fikk meg til å huske på hvor jævlig godt mitt eget liv er.

STERKT ANBEFALT

Tegneserie: The Book of Eli

THE BOOK OF ELI ANMELDELSE

The Book of Eli Anmeldelse (KENT)

                Med pistolen innenfor lærjakken og en BFK (Big Føkkings Kniv) i en hendig slire på ryggen, strider den ukjente vandreren inn i byen. Han er dekket av støv og sot fra topp til tå etter å ha vandret i ødemarken alt for lenge. Solen har stekt huden og leppene hans til de har blitt læraktige og fulle av sprekker. Solen ville grillet øynene hans hvis han ikke hadde på seg de sorte beskyttende solbrillene.             

                Landsbyfolkene øyner ham mistroisk og retter geværene sine mot ham i frykt for at han plutselig skal trekke ut en pistol for å gjøre slutt på dem og plyndre likene deres. I denne verdenen er det bare én regel som gjelder: Overlevelse.

 

                I det som ser ut til å bli Denzel Washingtons mest innbringende film, spiller han en postapokalyptisk vandrer som har vandret i ørkenen i tretti år med en bibel under armen. Gud har talt til han og bedt ham om å reise østover og oppfylle en eller annen oppgave. Jeg ser det som helt naturlig at han har gått rundt i ørkenen i tretti år, for i ”The Book of Eli” går han fryktelig mye i saktefilm mens han ser alvorlig ut.

                På reisen østover kommer han innom en landsby der Carnegie (Gary Oldman) desperat leter etter den siste bibelen i verden. Jah, trenger jeg å skrive mer? Eli redder også Solara (Mila Kunis), hvis mor Carnegie holder i slaveri og truer på livet for å få Solara til å adlyde. Eli vil først ikke ha Solara med, men i slike filmer trengs en kvinnelig sidekick, så hun med til slutt.

                 I filmens mest minneverdige scene møter hovedpersonene Martha (Frances de la Tour ) og George (Michael Gambon), et eksentrisk eldre par med et arsenal de tydeligvis har lånt fra den Amerikanske hæren. Her blir filmen tullete og underholdende, før den igjen bestemmer seg for å prøve å være seriøs og fortsetter med sin langdryge og trøtte historie som ikke helt vet hva den egentlig vil si.

 

                Det slår meg egentlig som et godt kunststykke å gjøre en så uinteressant film interessant. Det vil si, ideen er jo i utgangspunktet ikke dårlig, jakten på den siste bibelen som finnes i verden og søken etter guds ord burde kunne inspirere en interessant historie, men måten den er bygd opp her er svakt og lite troverdig. Jeg ville trodd at en såpass veltalende og sjarmerende overbevisende mann som Gary Olman måtte da kunne finne på egne ord for å underlegge seg nye bybeboere, han har jo klart seg fint til nå, og jeg tviler på at han kan være stort verre enn de som skrev ordene for mer enn 2000 år siden.

                                Jeg har lenge vært en fan av postapokalyptiske fortellinger: I møte med total ødeleggelse og nær utryddelse, hva ville skje med menneskeheten, og viktigere: hvordan ville vi levd? Ville vi latt oss overvelde av gruppepresset og løsninger som gjør det enkelt å overleve men som senker vår moral og våre prinsipper, eller ville vi stått vi standhaftig, prinsippfast, og gått den tyngre, men mer menneskelige veien? Dette er interessante spørsmål som Book of Eli er særdeles uinteressert i.

                Filmen maler nydelige bilder av ødeleggelsen i verden og skaper en vakker stemning med aske og støv, men bortsett fra dette og den grå paletten, kunne filmen liksågodt vært en vestern om den ensomme pistolslyngeren som vandrer gjennom ørkenen. Ta bort teknologien i verden (som knapt fungerer uansett), bytt ut kannibalene med bestialske indianere og bildet er stort sett komplett. Som i den gamle vesten er alle kvinnene her ganske ubrukelige, jeg hadde ikke blitt overrasket hvis filmen hadde hatt med et can-can nummer, komplett med frynsete skjørt og lårbånd. På slutten av filmen virker det som om filmskaperne innser at de eneste kompetente menneskene i hele filmen er menn, og prøver å skyte inn noe som kan minne om feminisme, men jeg tror ikke på dem et øyeblikk.

                Post-apokalyptike can-can dansere høres faktisk kult ut.  Jeg har på følelsen av at de kunne fått en enda mer underholdende film hvis de hadde gått 100% for post-apokalyptisk eventyr, i stedet for å prøve å fortelle en kjedelig historie som fungerer dårlig, og som er veldig uklar i budskapet sitt. Nå finnes det jo mange gode filmer som ikke gir deg noe klart svar eller noen løsning på meningen bak budskapet sitt, men her er det bare fomlende fortalt på en måte som får deg til å føle at de prøver å unngå landminer både fra kritikere og tilhengere av hva religion utretter. Den største forbrytelsen er dog at det hele ikke er spesielt interessant.

                Filmen er best når den tør å ikke ta seg selv for høytidelig, for selv om det ikke alltid gir mening er det allikevel god underholdning.

ANBEFALT

The Book of Eli Anmeldelse (KEN)

Jeg synes den postapokalyptiske katastrofefilmen er et interessant begrep og den får en stadig tiljublelse for hvert tiår, nærmest som at den gjenoppdages hele tiden med nyanserte tanker om ettervirkningene av verdens undergang.

I løpet av 2000-tallet har det vært en bølge med amerikanske blockbuster-filmer av variert kvalitet om den postapokalyptiske verden der de svært få tilbakværende av rasjonelle mennesker må kjempe for å overleve kaoset (eksempelvis; 28 Days Later/I Am Legend/Doomsday) og atter gjenopprette den orden de er avhengig av.

Book Of Eli  foregår i en ikke rent utypisk postapokalyptisk verden lagt i ruiner og støv mens asken daler ned fra himmelen som snøflak; fotografimessig er det noe av det peneste og mest stemningsfulle jeg har sett på lenge! Så innser jeg omsider at jeg befinner meg i den amerikanske ørkenen (jeg velger å tro Arizona) der sandstormene raser ustanselig og alt er det reneste kaos etter at verden ble rammet av et mystisk ”lys” for over 30 år siden. Menneskeheten har jevnt over sunket ned på nivå med de versteste rovdyr og kun de sterkeste av de sterke overlever... Jada, dette er starten på noe bra, tenkte jeg.

Men så kommer håpet vandrende som en blodstørstig profet ut av ørkenen; den mystiske vagabonden Eli, i Denzel Washingtons skikkelse. Iført mørke solbriller og bevæpnet med sin enorme machete-kniv samt en mystisk bok som han beskytter med sitt liv. Når jeg sier at Eli hevder at han fått i oppgave å frelse menneskeheten av Gud selv, og at boka er ett nøkkelelement trenger jeg vel ikke å utdype hva slags bok det er snakk om? Gary Oldman i en rolle jeg altfor sjelden ser ham i om dagen, er en skruppelløs bandeleder og blant de særdeles få gjenværende beleste mennesker. Han ser Elis bok som en nøkkel til makt og trår over lik for å få kloa i den.  

Jeg kjenner regissørbrødrene Hughes best for deres skildring av Jack The Ripper-romanen From Hell, som var et vellykket bevis på at de kan lage grufull film. Book Of Eli har føyer seg pent inn i rekken av forglemmerlige filmer som begynner med følgende invitasjon: ”nå skal vi fortelle en mørk historie om hvordan menneskeheten forholder seg i tiden etter at alt er falt i grus ”, men så klarer den ikke å ta det helt ut og bestemmer seg heller for å være en platt, action-lettvekter, ispedd referanser til bibelske beretninger samt noen godt koreograferte actionsekvenser med tøffingen Denzel Washington.

Denzel er en uovervinnelig superhelt, men det er også det. Det er så absolutt en fryd å beskue de brutale kampscenene der han går berskerk med machetekniv, men så blir jeg lei av å cool-faktor uten substans. Jeg har rett og slett problemer med å tro på det! Samme hvor mye profet du er og hvor mange kuler du tåler. Har du ikke sjel er du fortapt.

Vakre Mila Kunis medvirker også som Denzels kvinnelige sidekick. Kunis er ikke en skuespillerinne jeg har noe særlig forhold til, men hun har karisma og potensial utover å være et pent fjes. Denne gangen spiller hun hjelpesløs jomfru i nød, til glede for alskens misogyne machodyrkere som denne filmen helt tydelig er laget av og for. Men jeg begriper ikke hva hun ellers gjør i filmen.

Michael Gambon og Frances de la Tour tillegger en smule komikk til historien i rollen som et stereotypisk kannibal-ektepar (ikke ulikt de skumle butikkinnehaverne i League of Gentlemen) med et tungt våpenarsenal. Bare dumt at en skuespiller av Gambons kaliber er med bare for å bli eliminert etter noen få minutters opptreden – jeg tror dog han hadde det gøy.

Book Of Eli er ikke en håpløs film; den fungerer tildels som actionfilm med en viss grad av underholdningsverdi. Filmens virkelige problemet ligger som tidligere nevnt heller i at den ikke oppfyller det den byr opp til.

 Jeg føler meg snytt der jeg sitter; skånet for all jævelskapen og sittende igjen med et platt, sentimentalt oppkok av en film, som ikke sier noe mer enn at menneskeheten er fortapt uten Guds ord.

Filmen kommer til å innkassere, med Denzel som draplaster. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det holdt lenge for meg å se barskingen gi deng med machetekniv, men så ville jeg vært en løgner.

SVAKT ANBEFALT

Filmrullens Landeveisrøvere.

De første tankene etter å ha sett The Book of Eli, er at det er en useriøs film som forteller en seriøs historie... Eller omvendt. Gøy var det i alle fall, og vakkert filmet. Høydepunkter var cameo av Mr. Bigglesworth, og filmplakaten til "A boy and his Dog". Anmeldelsen og stripen kommer opp rundt Søndag.

Neste film blir Mary and Max, som ser fryktelig sjarmerende ut. Den har blitt godt tatt i mot på bl.a. Sundance film festival.

 Den fryktelig sjarmerende traileren kan sees her.

Jeg ser spesielt frem mot den på grunn av skuespillerne i hovedrollene. Toni Collette (Muriels bryllup, den sjette sansen), som sist på TV i "United States of Tara" viser sin versatilitet som skuespiller (forresten skrevet av Oscarvinnende manusforfatter av "Juno", Diablo Cody), og Philip Seymour Hoffman (Capote), denne fantastisk begavede skuespilleren som sist slo pusten fullstendig ut av meg i Synecdoche, New York.

Hvis vi får tid kommer Max og Mary som en uregelmessig ukesoppdatering, hvis ikke kommer den som vanlig på søndag.

Au Revoir.

Tegneserie: Avatar 2

Avatar Anmeldelse (KEN)

Vanligvis skjønner jeg aldri hvorfor det blir så mye blest rundt storslagne ”blockbusters” fulle av pompøst effektmakeri som ellers er blottet for dybde og sjel. Man omfavner disse overflatiske filmene når de kommer ut, ser dem med stjerner i øynene og kaster vrak på dem innen året er omme og teknologien allerede har løpt ifra dem – de glemmes som en one-hit-wonder. Enkelt og greit! Trist egentlig, med tanke på hvor bortkastet det er.

James Cameron er en av de regissørene som lager svindyre filmer, der store deler av budsjettet brukes til å pumper filmene fulle av storslagne visuelle effekter så kollosale at de færreste andre har ressurser og overskudd til å plagiere dem, samtidig som han har sjel å føye til produktet; han hører med blant de store filmskaperne som har ett hjerte for gode historier kombinert med underholdningsverdi.

Hver film han lager blir på forhånd tatt i mot som en begivenhet og stilt opp mot skyhøye forventninger. Det er ikke vanskelig å forstå, og jeg er helt klart en av dem som fikk nerver bare jeg så at James Cameron var klar med en ny film. Jeg ble rett og slett grepet av hypen kan du godt si, uten å engang vite hva hans nye film gikk ut på engang. Jeg ble umiddelbart dratt inn i Avatar, en film som overgår enhver forventning, en følelse som har preget meg i oppveksten gjennom alle hans storfilmer som Terminator (1984), Aliens (1986), Terminator 2: Judgement Day (1991) og selvfølgelig Titanic (1997) – Han har alltid levert filmer som jeg har opplevd som severdige opptil flere ganger.

I Avatar har James Cameron atter tatt utgangspunkt i noe han er god på; å kjøre på med en ganske banal historie, satt til ett fascinerende fremtidsunivers i en fjern galakse. En gruppe vitenskapsmenn og marinesoldater er iferd med å kolonisere Pandora, en måne som sirkler rundt den nyoppdagede planeten Polyphemus og i utgangspunktet er de enige om samme motiv; å få tak i ett verdifullt metall som befinner seg der. Det eneste som står i veien er de innfødte; en forunderlig, storvokst stamme med blåfarget hud kalt Na’vi som lever i harmoni med naturen. Ved hjelp av å kombinere DNA fra mennesker med Na’vi-folkets har de skapt Avatarer der en gruppe frivillige, blant annet den invalide marinesoldaten Jake Sully skal infiltrere Na’vi folket og vinne deres tillit. Og hva skjer så da? Etter et møte mellom to verdener (som i grunn minner om det mellom John Smith og Pocahontas) faller Jake Sully pladask for Na’vi-prinsessen Neytiri. Et voila! Ting blir ikke mer forutsigbare enn det.

Nå har jeg ikke tenkt å sette meg fast i å snakke om at alle historier i verden er blitt fortalt før, noen flere enn andre og i alskens varianter!

Folk er i grunn forskjellige og oppfatter underholdning ulikt, men James Cameron har det jeg oppfatter som allmennvennlig fortellerglede, enten historien er banal eller ikke. Appellen i filmene hans ligger i akkuat det – også i Avatar. Fortellerstilen hans er ikke rent ulik den som George Lucas og Stephen Spielberg har, men den er så mye mer gledelig og medrivende i all sin enkelhet. Avatar er i underkant av tre timer lang, men den inneholder ikke ett eneste dødpunkt.

Forutenom at filmen er visuelt fremragende og enestående så har Cameron som vanlig med et stjernelag av skuespillere i stereotypiske, men høyst sjarmerende helteroller som jeg blir ordentlig glad i; Sam Worthington, Zoe Saldana, Michelle Rodriguez, Joel Moore og en strålende Sigourney Weaver bidrar alle med hjerte og sjel.

Jeg anser meg selv som ett voksent barn som lett lar meg trollbinde av god film, samtidig som jeg er en blasert filmtitter. Ja, jeg er kresen i forhold til banale klisjéelementer som pregløse skurker, pseudo-virkelighetsreferanser, sentimental symbolikk, forutsigbare momenter og de mest cheesy replikkene.

Men, uten å si at Avatar er en film som oppfordrer til å sette seg i kinosetet og slå av hjernen, så blir kritikeren i meg bare sittende, uten å noen gang rødme av flauhet, snarere heller frydes og la mitt evig barnlige hjerte ta innover seg fantasifull og gjennomført underholdningsverdi; for det er det det er!

STERKT ANBEFALT 

Avatar Anmeldelse (KENT)

Selv om jeg gikk ut av kinoen med ambivalente følelser, er Avatar en av de mest visjonære og visuelt fantasifulle filmene som har kommet de siste årene. Selv om jeg ikke føler meg helt emosjonelt tilfredsstilt, kommer den til å blende, og har allerede blendet, utallige mennesker som har stormet til kinoene for å se James Camerons siste teknologiske vidunder av en Sci-fi epos. Jeg sitter og undrer på hva jeg skal legge i det vage politiske budskapet Cameron kommer med, men så spør jeg meg selv hvor seriøst jeg egentlig skal ta filmen. Den er tross alt bare ekstremt god underholding. Eller?

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

                Historien er velprøvd og velkjent. Jake Sully (Sam Worthington), en tidligere marinesoldat, blir sendt til Planeten Pandora for å fylle plassen til sin døde bror som var vitenskapsmann. På Pandora finnes nemlig et uhyre sjeldent stoff som et kommersielt firma vil ha tak i. Planeten er befolket av Na’viene, et to meter høyt, blått og katteaktig urfolk som har bygget hjemmet sitt over den største forekomsten av det verdifulle stoffet.  Dr. Grace Augustine (Sigourney Weaver) utviklet prosjektet ”Avatar” som går ut på å skape kloner av Na’viene, som menneskene kan koble seg til og kontrollere mentalt. De bruker klonene til å etablere kontakt med Na’viene og lære mer om dem. Jake blir innlemmet i prosjektet fordi brorens DNA ble brukt til å skape en av klonene, og Jake er nå den eneste som er kompatibel med den. Jake får i oppdrag av Colonel Miles Quaritch (Stephen Lang) (eller ”Colonel Evil” som jeg liker å kalle ham) å spionere på Na’viene og få dem bort fra det mineralrike området. Jake legger ut på ekspedisjonen sin, møter den vakre innfødte kvinnen Neytiri (Zoe Saldana), og ting går som det må gå.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

                 Du ville kanskje spurt meg hva som er velkjent med en historie som tar for seg blå kattemennesker som rir på drager og har sex med hestehalene sine.  Ser man kun på selve historien er det en klassisk historie om den hvite mannen som møter en urbefolkning, blir sjarmert, ser hvor onde hans folk egentlig er og skifter side. Dette er en veldig arketypisk historie som er sterkt innprentet i spesielt vestlige menneskers sinn.  Den har blitt fortalt uttallige ganger før, og kommer til å dukke opp uttallige ganger også i fremtiden.

                Når det er sagt inneholder Avatar også mange scener man har sett flere ganger før og spenningskurven man har opplevd i uttallige hollywoodfilmer, komplett med vendepunktet der Neytiri og folket hennes føler seg bedratt av Jakes løgner, og man tror alt håp er ute. Men vår hvite Amerikanske mann vinner ikke bare tilbake tilliten deres innen slutten av filmen, han blir også en leder i samfunnet deres.

                Jeg skal ikke dvele ved at historien er både velkjent og forutsigbar. Den fungerer, og det er alt den blir bedt om å gjøre. Den er bare et skjelett til å henge de fantastiske visjonære fantasiene på. Og for noen visjoner!

                Planeten Pandora er så variert og vakker at den lett kan ta pusten fra deg. Den inneholder et mangfoldig og spennende dyreliv, og selv plantene der kan få deg til å smile og ta deg til hjertet. De vidunderlige visjonene får meg til å tenke på lekenheten til Frank Oz i ”The Dark Crystal” (En film som også vant mer på det visuelle enn på historien), og på George Lucas sin oppmerksomhet for detaljer som gjorde hans verden så levende i de første Star Wars filmene.

                Jeg ble faktisk også dratt inn i filmen, selv om jeg visste at helten kom til å vinne og historien var forutsigbar. Det er ikke det at jeg slo av hjernen min, men Cameron skaper noe vakkert og fantasifullt som fanget meg og tente den barnslige følelsen av eventyr og oppdagelse. Filmen gir meg mer lyst til å gi slipp og drømme meg bort, enn å sitte igjen tilbakeholden og kritisk.

                Dette fungerte ganske bra store deler av filmen, men mot slutten ble jeg dratt ut av filmen, under det store sluttoppgjøret.

                Filmen forundrer meg mer og mer etter hver som jeg hører vidt forskjellig tolkninger av det politiske budskapet. Det er som sagt en klassisk historie, men for meg lå det sterke assosiasjoner til Irak-krigen, og jeg så det militære og kommersielle plottet som en kommentar på det.

                Hvis filmen er en kommentar på Irak-krigen, virker det som om Cameron prøver å fortelle oss, ikke bare at Amerika burde trekke seg ut av Irak, men også at soldatene som er der er onde og umoralske monstre som fortjener å dø som mark og ormer, mens irakerne er et heltemodig folk som dør i saktefilm til dramatisk og tragisk musikk.

                Jeg er klar over at tolkningene er mange og ser hull hvis hele filmen tolkes som en kommentar på Irak, men selv om jeg ser fullstendig bort fra det, blir sluttkrigen på Pandora fortsatt for sort/hvit for meg. Menneskene er irriterende idioter og stort sett mindre menneskelige enn deres computergenererte motparter. Det slo meg som særdeles utilfredsstillende når helten vår sloss med hovedskurken på slutten, som er ond og kompromissløs bare fordi plottet forlanger at han skal være det.

                Jeg er klar over at Imperiet i Star Wars ikke var spesielt mye mer nyanserte, men de hadde i alle fall en viss sjarm og var mer interessante motstandere enn menneskesoldater som fortjener å dø i utgangspunktet.

                Det var et punkt der Avatar kunne sluttet og faktisk rørt meg dypt. Jake står og ser på det ødelagte hjemmet til sitt nye folk og tenker ”Jeg trodde jeg var en kriger som kjempet for fred. Det er på tide å våkne opp” før skjermen går i svart. I det øyeblikket handlet det om en mann som naivt trodde at han forsvarte Frihet™ og Demokrati™, for så å oppdage den kyniske sannheten om oppdraget sitt. Det hadde for meg vært en langt mer interessant film å se, enn én der de gode vinner kampen sin simpelthen fordi de onde fortjener å tape.

 

ANBEFALT

Tegneserie: Avatar

Mens vi venter på James.

Her kommer første bidrag til vår blogg som vi håper vil bli en blomstrende blogg med nyheter om film, våre velskrevne anmeldelser og artikler om filmer, og selvfølgelig vår tegneserie om de to filmgale hundene, som gjerne kommenterer på aktuelle filmer.

Bloggen blir fast oppdatert med tegneserier og anmeldelser hver Mandag, og muligens noen ganger til i løpet av uken.

Følg med, og se hva som skjer ;-)